POLITISK HELSEKAOS

Dagens Næringsliv 02.07.2011. Forfatter: SIV JENSEN

Kaoset ved sykehusene i Oslo må føre til at sammenslåingen stoppes på ubestemt tid. Pasientenes sikkerhet må alltid komme først. Det norske helsevesenet er, og skal være, under kontinuerlig endring.
Forandring til det bedre må skje uten at pasientene rammes underveis. Det er dessverre mye som tyder på at prosessene nå går foran pasientene. Da er formålet med endring borte.

Fremtidens helsevesen må skapes gjennom et målrettet og langsiktig arbeid. Løsningen ligger ikke i å skape nye rapporteringssystemer, opprettelse av nye direktørstillinger og økt byråkrati. Vi må begynne med det viktigste. Nedleggelse av de byråkratiske regionale helseforetakene, samt sørge for at legene i langt større grad bruker sin tid og kompetanse på pasientbehandling fremfor papirarbeid. Vi må legge til rette for økte investeringer i medisinsk utstyr og vedlikehold av bygningsmasse. I tillegg må det satses på de høyspesialiserte kompetansemiljøene som blant annet eksisterer ved Ullevål, Radiumhospitalet, Haukeland og St. Olavs Hospital.

Alle disse forholdene bør implementeres i en årlig sykehusproposisjon, for å sikre forutsigbarhet og langsiktighet for helsesektoren. Det vil også sikre en god økonomistyring. Jeg vil på nytt ta initiativ til dette når Stortinget samles til høsten.



Prosessen har vært styrt av
økonomiske motiver, sier Siv Jensen.

Det som nå skjer i Oslo, står til stryk. Hovedstadsprosessen er ute av kontroll. Det begynte med en forhastet nedleggelse av Aker. Det forplantet seg videre til Ahus, som på ingen måte er dimensjonert for den overgangen som ble gjennomført 1. januar. Det fortsatte med de kaotiske tilstandene ved Oslo universitetssykehus. Dette viser at prosessen har vært styrt av økonomiske motiver, og ikke et ønske om en dynamisk og fremtidsrettet sykehussektor.

Det offentlige har åpenbart mye å lære av norsk næringsliv om fusjoner, sammenslåinger og strukturendringer. Alle private aktører vet at prosesser av den størrelsesorden som foregår ved oslosykehusene krever økt ressursbruk i en periode. Deretter kan man innkassere gevinster gjennom et mer effektivt og dynamisk helsetilbud for innbyggerne og pasientene. I tillegg krever en slik prosess god ledelse, og involvering av fagmiljøene og de ansatte. Den politiske ledelsen i hovedstadsprosessen har vært fraværende.

Strukturendringer i sykehussektoren er nødvendige. Men de betinger at vi har en visjon for hvordan helsevesenet skal se ut i fremtiden. Noe slikt er vanskelig å spore i dagens omorganiseringer.

Jeg mener nedleggelse av de regionale helseforetakene er nødvendig for å kunne tenke langsiktig og helhetlig utvikling av norske sykehus.

Den andre store reformen som pågår i norsk helsevesen, er samhandlingsreformen. Hasteinnføringen er dessverre dårlig nytt for norske pasienter og innbyggere. Reformen skal tappe sykehusene for fem milliarder kroner, i en tid hvor det står 270.000 mennesker i sykehuskø. I tillegg viser tall fra Kommunenes sentralforbund at kommunenes nye oppgaver er underfinansierte. Det betyr at kommunene enten må levere et dårligere helsetilbud, eller kutte i skole, barnehage og eldreomsorg.

Samhandlingsreformen har dessverre potensial til å bli en mørkere historie enn Nav-reformen. Det sier i grunnen nok.

Jeg mener kommunene må gis tid til å bygge opp nødvendig kapasitet og kompetanse, før man eventuelt overfører nye oppgaver. Det er en forutsetning for at en slik reform skal lykkes. Derfor vil jeg fortsatt kjempe for utsettelse av samhandlingsreformen. Det handler om pasientenes beste.

Det trengs en time-out i de pågående prosessene som foregår i helsevesenet. Det gjelder både endringene i sykehussektoren og hasteinnføringen av samhandlingsreformen i kommunene. Vi må gi prosessene pusterom, slik at man kan gjennomføre fremtidsrettede endringer til det beste for pasienter og innbyggere.

Regjeringens målsetning med de pågående helseprosessene er åpenbart å spare penger. Det er en god målsetning, dersom innsparingene hadde handlet om mindre helsebyråkrati og et mer effektivt helse- og omsorgsvesen. Sannheten er imidlertid at regjeringens panikkinnføring av reformer og endringer, fører til at penger spares på bekostning av pasientene. Det bør ikke norske pasienter akseptere. Det er et alvorlig varsku til ansvarlige politikere når de som er satt til å gjennomføre innsparingene trekker seg.

I valget mellom å stole på Siri Hatlen eller Anne-Grete Strøm-Erichsen, er ikke jeg i tvil om hvem jeg lytter til.


© Dagens Næringsliv