onsdag 16. november 2011

KART OG TERRENG

Dagsavisen 14.11.2011 av Bjørg Marit Andersen, professor, dr. med. ved Oslo Universitetssykehus. 

SYKEHUSPOLITIKK:
Utviklingen i norsk helsevesen de siste ti årene er en alternativ historie om Bukkene Bruse. I Helse Sør-Øst forsto man fort at man hadde forspist seg.
Fram til 2002 var alle sykehus i landet indirekte ledet av lokale politikere og lokale byråkrater innen kommuner og fylker. De satt på pengesekker - stor eller liten - og var konge på haugen når det gjaldt hva sykehusøkonomien skulle benyttes til. De hadde samtidig ansvar for hva som foregikk på helsefronten i primærhelsetjenesten, det vil si et slags helhetsansvar for helsetjenesten. Underskudd var vanlig ved denne lokale sykehusdriften, men størrelsen var ikke i nærheten av det en del kommuner spiller bort på aksjebørsen i dag.

I 2002 kom «Det Store Spranget» med skille mellom kommune og stat og med etablering av statlige og økonomisk selvgående Regionale Helseforetak (RHF), først i fem store landsregioner (Nord, Midt, Vest, Sør og Øst), og dernest i fire økonomiske soner i 2007, ved sammenslåingen av Sør og Øst til én gigantregion (Helse Sør-Øst). Ordet «helseforetak» ble valgt i stedet for sykehus for å fjerne seg litt fra den egentlige agendaen; pasientens ve og vel, som ville forstyrre den økonomiske utviklingen. Nå skulle man virkelig vise at god økonomistyring lønner seg også i helsevesenet. Den videre historien foregår i Helse Sør-Øst.

De regionale helseforetak på Øst- og Sørlandet forsto allerede i 2002 at det å lede så mange sykehus ville bli en hodepine. Raskt ble det etablert fusjonering til større sykehusområder, og de endte opp med 7 helseforetak i Helse Øst og 10 helseforetak i Helse Sør allerede i 2003. Men det skapte stadig større uro i rekkene. Ved økonomiske pågående, gjennomsiktige og økende problemer - hva gjør man da? Som børsspekulant er fusjonering igjen en grei sak, så får alle noe annet å tenke på, må vite - og man får kanskje også en liten «gevinst». Og nå kom den store Bukkene Bruse og fusjonerte hele Sør-Norge i en jafs i 2007. Fra kaoset oppsto plutselig Region Helse Sør-Øst med regionansvar for over halve Norges befolkning (2,7 millioner), 70.000 ansatte og et samlet budsjett på 60 milliarder kroner.

Men det regionale helseforetaket Helse Sør-Øst forsto nokså fort at det hadde forspist seg igjen og ikke var i stand til å styre alle sine små og store sykehus i regionen. Uroen blant undersåtter og befolkning økte og gode råd var dyre. Derfor ble «styringsspennet» gjort mindre ved å fusjonere til mindre «helseregioner» innenfor det regionale helseforetak. Helse Sør-Øst samlet dermed de somatiske sykehusene i Sørlandet sykehus, Innlandet sykehus, Vestre Viken, Sykehuset Vestfold, Sykehuset Telemark, Akershus universitetssykehus og Oslo universitetssykehus.

De mindre helseregionene innenfor den store helseregionen ble for ordens skyld kalt områdesykehus. Dessverre var det slik at områdesykehusene også hadde forspist seg på en del mindre og større sykehus av den ikke fredeligste sorten og som heller ikke var så lette å lede i det store økonomiske eksperimentet. Det var dermed duket for personlige oppgjør og kompetansestrid innenfor og mellom disse nye sykehusområder (helseforetak) som hadde litt av hvert av sykehus innen sine enheter. Og da hadde man i alle fall noe å gjøre en stund mens økonomiske problemer bygget seg opp.

Flere av disse nye sykehusområdene var ikke stort større enn før 2002 da «sørge-for-ansvaret» nærmest lå på fylkesnivå. Men fylkesgrensene var stort sett ødelagt, det vil si; områdesykehusene skapte nye helsefylker. Noen av disse sykehusområdene strakk seg mer eller mindre over to fylker eller deler av ett fylke her og ett fylke der, og laget et nettverk av finurlige løsninger som ingen forsto. Som ved all «Bukkene Bruse»-strategi var jo ikke noe planlagt på forhånd, i alle fall ikke på samme måte som man planlegger å bygge et hus. Veien fikk bli til mens man forserte den ene hindringen etter den andre.

Spesialisthelsetjenesten i sykehusene innenfor områdesykehuset fikk forvirrende meldinger om at snart skulle en spesialitet betjene for eksempel litt av befolkningen i Østfold, litt i Vestfold og litt i Vest-Agder, og snart andre områder. Dette skapte igjen uro for sykehusansatte som ikke lenger greide å følge med i sitt ansvarsområde - i alle fall ikke på kartet!

Befolkningen som hadde både lokal- og fylkestilhørighet ble spredt for alle vinder innen helseregionen når det gjaldt spesialisthelsetjenesten. Ikke så få ble også sendt som pakkepost mellom sykehus innenfor sitt antatte sykehusområde, og til og med mellom forskjellige sykehusområder. Og tiden kom trolig - at noen ble glemt i pakkeposten. Pasientene hadde ikke sitt «eget» sykehus lenger, og visste ikke helt hvor de skulle henvende seg med sine plager for å få best mulig behandling. Men både pasientene og deres flinke fastlege satt med ett trumfkort: de visste at pasienten har rett til selv å bestemme sitt sykehus.

Men er det noe spesifikt sykehus igjen å bestemme seg for - eller spesialitet i Helse Sør-Øst? Så vidt vites er det bare ett samlet sykehus igjen - Akershus universitetssykehus - som kan ta seg av det meste. De andre sykehusene er oppdelt i store og små deler i sine områdesykehus (Oslo Universitetssykehus i 40 deler) som kan ligge milevis fra hverandre. Og ingen vet hva de driver på med i dag, for det kan endre seg til i morgen, for de vet ikke hva de gjør. Og slik vil de drive på i det uendelige - eller til Den Store Samhandlingsreformen kommer og tar dem! Og snipp snapp snute - så var det eventyret ute!

«Befolkningen som hadde både lokal- og fylkestilhørighet ble spredt for alle vinder innen helseregionen når det gjaldt spesialisthelsetjenesten.»


Fra 1. mai-demonstrasjonen i Oslo i 2010.





















.
.
.
.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar